Starteren, ja. Morini’ens lille svakhet. Konstruksjonen er rett og slett for svak til å hanskes med en kald høykomprimert twin-motor. Drevet slites ut, sentrifugal-skoene glipper eller motoren brenner seg fast. Nå ser jeg ut til å være heldig, drevet, som er av messing, har mye å gå på enda, og motoren har ingen brann-skader.
Girhuset som drevet er montert inni, er oljefyllt, og skal sjekkes jevnlig, med plugg for nivå og det hele. Første gang jeg har hørt om en oljefyllt starter…
Resten av delene, de trengte bare en grundig vask og ett nytt lager. Ankeret er ikke slitt ned av børstene, som heller ikke er utslitt enda.
Siden denne er en svakhet kommer jeg nok bare til å bruke starteren når motoren er varm, og bruke kickstart når den er kald. Og det er jo halve sjarmen med en veteransykkel… 🙂
Hm, mangler et bilde av komplett mekanisme, fikser det i helga.
Plukka støtdemperene fremme for å skifte tettninger og olje, skru ut en skrue i bånn og trekke ut hele mekanismen. Simmer-ringene i toppen er standard-vare og fås i maskin-forretninger, mens støvhetten på toppen er original deler, og fulgte heldigvis nye med sykkelen. Sandblåst og lakket underdelen, nye tettninger, og smokke isammen igjen.
Nå klør jeg i fingrene etter å montere sykkelen sammen igjen, men det blir på en annen ramme. Det sto en til salgs i Tyskland med papirer, fra 1978, så jeg kjøpte den også. Så nå har jeg to… 🙂
«Tyskeren» kan jeg registrere som veteran, og slippe billigere unna enn -79’en fra Italia. Jeg har jo masse ekstra deler, så Italieneren skal jeg bygge opp som neste vinterprosjekt.
Ramma er underveis, vente, vente…